Dagbladet hadde en betal-artikkel med AC/DC historien for en tid tilbake. Den var kort, mangelfull, delvis feilaktig og kjedelig. Wikipedias AC/DC historie kan oppsummeres identisk. Det slo meg at ikke noe sted kan en solid gjennomgang av AC/DC historien finnes kronologisk. Dette kan forklares i at bandet selv aldri har utgitt biografier og generelt er lite villig til å røpe interne hemmeligheter. Så for at AC/DC historien skal presenteres skikkelig måtte jeg faktisk skrive den selv.

 

 

 

AC/DC – Legendene som ikke bruker ikke stylister eller opptrer på røde løpere. 250 millioner solgte album har plassert AC/DC på topp10 over tidenes mest solgte band/artister innen alle sjangere. De er nr5 i USA over tidenes mest solgte artister.

Det legendariske albumet «Back in Black» er det nest mest solgte albumet gjennom alle tider, kun slått av «Thriller – Michael Jackson». AC/DC har levert flere av tidenes mest innbringende turneer. De vil i 2015 trolig være det bandet som spiller inn mest penger av alle verdens artister.

18studioalbum, 3 soundtrack, 4 livealbum + utallige dvd utgivelser. AC/DC er tungrockens ubestridte konger.

 

Her er den fulle historien om tungrock legendene AC/DC!

 

 

 

 

 

 

I 1953 og 1955 fødes brødrene Malcolm og Angus Young i Glasgow / Skottland, som de yngste av 8 søsken. Noen år før, 1946, ble Ronald Belford (Bon) Scott født i Forfar/Skottland. Mens brødrene Young vokste opp i Glasgow, vokste Bon opp i Kirrimuir. Disse 3 skulle ende opp som drivkraften bak ett av verdens største band, gjennom alle tider – AC/DC.

 

De 3 frontfigurene var født i Skottland, men Bon Scotts familie var allerede emigrert til Melbourne og senere Fremantle i Australia da de to yngste Young brødrene kom til verden. Young familien emigrerte til Sydney i 1963. Bon Scott startet sin musikalske karriere med bandene The Spectors, The Valentines og Fraternity. Han ble på slutten av 60tallet og tidlig 70 tallet en australsk c-kjendis som musiker. Spilte trommer og var en av to sangere i Valentines. Men det var mye jobb, mange fester og lite inntekter. Med bandet The Valentines var han med på et par store hitlåter og de opplevde hylende ungpiker. Men Bon forble blakk og livnærte seg på andre jobber som postmann, fisker, bartender og sjåfør. Men Bon’ s drøm var å leve av å synge i ett band.

Young brødrene hadde eldre søsken som lyktes bedre. George Young var hovedmannen bak 60talls heltene «The Easy Beats.» Malcolm og Angus var naturligvis inspirert av sin eldre suksessfulle bror og begynte tidlig spille gitar. I 1973 ville Malcolm Young sette sammen ett band. Han tilbydde sin yngre bror Angus å bli med i bandet Kantuckees, etter å ha avviklet sitt første band Velvet Underground. Angus var droppet ut fra skolen, satt bare hjemme og ble svært overrasket men overlykkelig da han fikk spørsmål om å bli med i brorens band. Angus var etter egne ord «off as grease lightning…» fra deres familiehjem da spørsmålet om å bli med i bandet kom. Han trodde ikke storebroren ville ha han med, og ble overrasket og veldig stolt.

 

Kantuckees splittet raskt opp, brødrene Young leter etter nye medlemmer og de skiftet navn til AC/DC. Navnet AC/DC var inspirert av teksten på søstera Margarets symaskin. Margaret Young var også arkitekten bak ideen om at Angus kunne bruke skoleuniform når de opptrådde. Dette passet perfekt inn i ideen til de 18 og 20år gamle rockerne om å framstå som unik.

 

Brødrene Young fikk med seg flere ulike trommeslagere og bassister før en stabil line-up falt på plass. Fra desember 73 begynner de å spille på lokale klubber. Trolig pga brorens George Youngs forbindelser fikk de også vise seg frem på australsk tv med deres første singel «Can I sit next to you girl». Deres første tv opptreden var med Dave Evans på vokal, Peter Clarke på trommer og Rob Bailey på bass. Colin Burgess, en etablert australsk trommeslager spilte også en periode med bandet i de tidlige dager.

 

Malcolm og Angus var ekstremt dedikerte fra dag1. De turnerte videre i 1974 rundt på lokale klubber. De fikk også jobb som supportband for Lou Reed på en Australia turne. De skrev låter og jobbet mot sin første plateutgivelse. Det var flere utskiftninger i besetningen og først mot slutten av 1974 ble bandet introdusert for den tidligere «popstjernen» Bon Scott.

 

Bon hadde giftet seg med Irene Thornton i 1972, slått seg ned i Adelaide og egentlig gitt opp å tjene penger på musikken. Bon hadde tidligere sittet en kort periode i fengsel og hadde samme år (1974) kjørt motorsykkel i fylla og endt opp i en stygg ulykke. Tilbragte 1 måned på sykehus, men overlevde.

 

Malcolm og Angus var misfornøyd med sin vokalist Dave Evans, de vurderte bytte han ut. Bon hadde flere strøjobber, inkludert som sjåfør. Han hadde også kjørt AC/DC mellom spillejobber. Young brødrene kjente til Bon og viste han kunne synge. Bon var noe eldre enn Young brødrene, men fulle av selvtillit spurte de om han ville bli med i deres band. Bon viste dette ikke ville bli tatt godt mot av kona, de hadde slitt i forholdet siden en mislykket turne i England med bandet Fraternity, men han bestemte seg for å overvære en konsert.

 

Da Bon så AC/DC spille for første gang ble han helt satt ut. Det var morsomt å se Angus utagerende sceneadferd, men Bon lot seg også imponere av energien og viljen til å pøse ut rock n roll. Dette ville Bon bli en del av! Angus og Malcolm tok Bon med til sin eldre bror George Young og fortalte at Bon var deres nye vokalist. Eks-stjernen og tilkommende AC/DC produsent George Young ble svært overrasket, men sa: «Nå er dere ett rock’ n’ roll band gutter..». De begynte umiddelbart å jobbe sammen.

Young brødrene hadde eks popstjernene George Young og Harry Vanda fra «The Easy Beats» i ryggen som produsenter og rådgivere. Bon innså raskt at dette var ett seriøst opplegg og han likte energien til de to yngre gitaristene. Bon hata sin dagjobb, det var ikke egentlig ett liv for han. Det var verd å gamble jobben og ekteskapet for å satse med AC/DC.

Bon Scotts ektefelle Irene Thornton advarte han mot igjen å bli med i ett turnerende band. Hun gidda ikke livet som hjemmeværende for en turnerende musiker og sa ifølge Malcolm Young: «Bon, its me or the band.» Bon svarte kona: «Sorry honey, its the band..»

AC/DC gikk i studio og i 1975 ble «High Voltage» utgitt. Nesten umiddelbart etter utgivelsen ble ble Phil Rudd tatt med i bandet på slagverk og Mark Evans ble ny bassist. Den første stabile line-up var etablert. Angus & Malcolm Young, Bon Scott, Phil Rudd og Mark Evans regnes som den originale besetningen. Denne besetningen står bak utgivelse nummer 2 i Australia motslutten av 1975, «TNT».

 

Angus og Malcolm spilte tunge og fengende riff som Australia ikke hadde hørt før. Bon Scott skrev de mest utsøkte tekster om damer, sex, fyll, drømmen om å bli rockestjerne og bakmenn som lurte naive musikere. Fra låten “Show business”:

«You learn to sing.

You learn to play.

Why don’t the business men ever learn to pay?

That’s show business..”

En annen av de første tekstene Bon Scott skrev for AC/DC var klassikeren “Its a long way to the top if you wanna rock n roll” der han selv bidro med å spille sekkepipe. Bon hadde strevd i flere år, blitt c-kjendis på sin karriere men aldri tjent penger. Han var lei av å slite, ville nå til topps.

 

«Ridin’ down the highway

 Goin’ to a show

 Stop in all the by-ways

 Playin’ rock ‘n’ roll

 Gettin’ robbed

 Gettin’ stoned

 Gettin’ beat up

 Broken boned

 Gettin’ had

 Gettin’ took

 I tell you folks

 It’s harder than it looks

 It’s a long way to the topIf you wanna rock ‘n’ roll

 

If you think it’s easy doin’ one night stands

 Try playin’ in a rock roll band

 

It’s a long way to the topIf you wanna rock ‘n’ roll” 

 

 

Bon skrev tekster døgnet rundt, lette kontinuerlig etter one-linere (kule setninger) han kunne bruke i låter. Young brødrene jobbet ustanselig med å komme opp med kule, rock’ n roll riff. Kombinasjonen av disse tre personenes talenter skulle de neste årene skape noen udødelige klassikere som 40år senere står støtt som påler i musikkverden.

 

Hele 1975 går med til turnering over hele Australia. De spiller konserter og lever rock’ n roll livet. Bandet har en live-energi som er unik. En liten krabat med skoleuniform som duck-walker uten stans, spreller og spiller skjorta (og buksa) av seg selv. Bandet fester og drikker mellom konsertene og skaffer seg et eget hjem der bandet fester, øver og bor sammen. 7 Landsdowne Road / Melbourne er i ettertid blitt referert til som «home of the unholy». Her bor de sammen, drikker ustanselig mellom konserter og de dyrker kameratskapet.

 

AC/DC blir tidlig profeter i eget hjemland med sine to nyskapende utgivelser. I 1976 blir de to australske utgivelsene slått sammen til ett album «High Voltage» og det blir utgitt i Europa. Bandet drømmer om å slå gjennom Internasjonalt, med seg har de erfaringene til duoen Vanda & Young og Bon Scott tidligere mislykkede forsøk.

 

 På baksiden av LP’ en «High Voltage» gjengir bandet noen legendariske brev som forteller gode historier om medlemmene:

Dear Bon;My dad says that under your leather trousers there lurks something mean and terrible. I’m sure it’s only a [«hard» is crossed out] heart of gold. My dad also says if he ever sees you face to face he will erase your tattoos by pulling off your arms. But don’t worry, he’s the Mayor of our town, so he won’t do anything that will lose him votes.Love, Helen XXX

 

Dear Mrs. Young;I am writing to you yet again to complain about your sons’ behaviour at school. All of their teachers have come to me with a range of complaints from abusive language to obscene gestures to obstreperousness verging on violence.Malcolm is a certainly old enough to know that his constant humming is neither amusing nor impressive. The few times a day he puts pen to paper it turns out he is writing what appears to be poetry of some vile sort.Angus does not stop eating chocolate bars and Smarties long enough to pay attention to his teachers and his work. His uniform is filthy, his knees are constantly bruised, his eyes blackened, his nose running.Won’t you please, Mrs. Young, have a talk with Malcolm and Angus to help us try to make them into responsible citizens.Yours very sincerely,R.K. Lanning, Headmaster

 

Dear Mark;Thank you for your letter of the 24th. We are in full sympathy with your request, but unfortunately must refuse permission for you to perform at the Shakedown Club next month.The last time you were here, you will remember, you were not a member of AC/DC, but a member of the public and your behaviour caused no little concern among both patrons and staff. I understand your antics have only become worse.Sincerely;Rocky Mungo, ManagerP.S.: The bouncer thanks you for the pansies you sent him. He should be out of hospital in another month or so.++

 

Dear Mr. Rudd;Enclosed please find the remains of the drum sticks you broke over my daughter’s head last Friday. Or was it a billiard cue? She’s still a little uncertain. My solicitors will be in touch with you concerning the charges I am filling [obscured by drum stick] you on her behalf.Thomas Barton

Senere i 1976 kommer nok et klassisk AC/DC album; «Dirty Deeds Done Dirt Cheap». Et fantastisk album. I første omgang kun utgitt i Australia.

 

Bon skriver nok en legendarisk tekst på Dirty Deeds om den tøffe veien til toppen i låten «Aint no fun (waiting round to be a millionaire)»

«The following is a true story

 Only the names have been changed

 To protect the guilty

 

Well I left my job in my home town

 And I headed for the smoke

 Got a rock ‘n’ roll band and a fast right hand

 Gonna get to the top

 Nothing’s gonna stop us, no nothing

 

So if you’ve got the money, we’ve got the sound

 You put it up and we’ll put it down

 If you’ve got the dollar, we’ve got the song

 Just wanna boogie woogie all night longYeah boogie

 

I got holes in my shoesI got holes in my teeth

 I got holes in my socks

 I can’t get no sleep

 I’m trying to make a million

 

And I got patches on the patches

 On my old blue jeans

 Well they used to be blue

 When they used to be new

 When they used to be clean

 

But I’ve got a Mumma who’s a hummer

 Just keeping me alive

 While I’m in the band doing drinking with the boys

 She’s working 9 to 5

 She knows her place that woman

 

Just you wait

 One of these days see me driving round town

 In my Rock ‘n’ Rolls Royce with the sun roof down

 My bottle of booze, no summer time blues

 Shouting out, «Look at me»In my rock ‘n’ roll voice

 No it ain’t no fun, yeahWaiting round to be a millionaire

 No it ain’t no funWaiting round to be a millionaire”

 

 

Tidlig i 1976 forlater AC/DC Australia, bosetter seg i London for å slå gjennom internasjonalt. De skaffer seg et publikum i Europa med turneer i Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Sveits og mest av alle land: England – hovedsaklig med gjentatte opptredener i London.

 

 

I november 1976 får AC/DC for første gang være hovedattraksjonen på den berømte Londonscenen, Hammersmith! Dette etter å ha spilt 26 konserter i London fra april – november 76. Mange av disse konsertene på den legendariske klubben «The Marquee» hvor ekstremt mange kjente band/artister har spilt.

AC/DC er utrolig stolte. Bon insisterer på å dra til Hammersmith på egenhånd før konserten, han tar t-banen. Han kommer opp til Hammersmith i følge med noen fans og ender opp i kø utenfor. Det blir tatt ett bilde av skiltene som viser AC/DC som headliner og i bakgrunnen kan man se Bon vandre utenfor. Han kom seg ikke inn! Måtte til slutt kjøpe billett til sin egen konsert.

I 1976 har AC/DC også en mini-Sverige turne, der de holder 5 konserter i Sverige mellom 16-24 juli, 1976.

 

1977. Superalbumet «Let There Be Rock» utgis. En av låtene «Whole Lotta Rosie» er Bons hyllest til en overvektig kvinne han faktisk møtte mens AC/DC bodde på motellet «Freeway Garden» i Melbourne. AC/DC bodde og festet her over en lengre periode etter å ha forlatt «home of the unholy» og Bon la ned en lang rekke damer på dette stedet.

En av dem var Rosie som hylles i klassikeren «Whole Lotta Rosie».

 

 «Wanna tell you story

About woman I know

When it comes to lovin’

She steals the show

She ain’t exactly pretty

Ain’t exactly small

Fourt’two thirt’nine fiftysix

You could say she’s got it all

 

Never had a woman Never had a woman like you

Doin’ all the things

Doin’ all the things you do

Ain’t no fairy story

Ain’t no skin and bones

But you give it all you got

Weighin’ in at nineteen stone

You’re a whole lotta woman

A whole lotta woman

Whole lotta Rosie

 

Honey you can do it

Do it to me all night long

Only one who turn me

Only one who turn me on

All through the night time

Right around the clock

To my surprise Rosie never stops

 

She was a whole lotta woman

Whole lotta woman

Whole lotta Rosie»

 

 

Med albumet «Let there be rock», «Dirty Deeds» og «High Voltage» i bagasjen trekker AC/DC stadig større publikum i hvert land de besøker, med solide sets. De reiser også på en liten turne som supportband for Black Sabbath og senere Kiss. De turnerer en periode sammen med Rush og UFO. De tjener endelig litt penger og føler at rocke drømmen oppfylles. Deres tørst etter alkohol kommer aldri i veien for deres profesjonalitet. Det drikkes øl, vodka og whiskey fra morgen til kveld. Men på scenen er de stødig. Proff til beinmargen.

Mot slutten av 1977 vil Malcolm bytte ut Mark Evans. Det viser seg at hverken Angus eller Malcolm egentlig går overens med Evans og han sparkes. Mark var blitt en god venn av Bon Scott. Samme år som han sparkes våknet Evans og Bon opp i lag med noen damer på ett hotellrom etter en heftig fyllekule. Bon så ut gjennom vinduet. Så utbrøt han med store øyne: «Wow, et slikt tårn har de faktisk i Paris også», mens han pekte på Eiffeltårnet.

 

Mark Evans og Bon Scott bevarte vennskapet, mens Evans har ikke hatt kontakt med Young-brødrene siden han ble sparket. Da AC/DC i 2002 ble innlemmet i «Rock n roll Hall of Fame», ble samtlige medlemmer og Mark Evans i tråd av å være fra originalbesetningen invitert for å motta hyllesten. Få dager senere ble navnet til Mark Evans strøket fra invitasjonen, uten at han fikk en forklaring. AC/DC ønsket trolig ikke at Mark Evans var en del av en slik hyllest. Mark har ikke hatt kontakt med bandet i de 38årene som har gått, men skriver i sin bok at han håper på å en dag få treffe sine tidligere bandkolleger igjen. Mark har spilt AC/DC coverlåter med tribute band på enkelte arrangementer som har hyllet Bon Scott.

 

Bon aksepterte i 1977 at Malcolm og Angus ville sparke Mark Evans og bandet går videre. Malcolms begrunnelse til Evans var at de ønsket en mer erfaren bassist som også kunne synge. Evans tror selv at årsaken er manglende kjemi med spesielt Malcolm.Cliff Williams kommer inn som ny bassist. Engelskmannen er 38år senere i samme jobben og står på scenen med bandet når de gjester Oslo senere denne sommeren. Cliff har vokst frem som en av AC/DC’ s mest stabile besetningsmedlemmer.

 

I 1978 spiller AC/DC inn albumet «Powerage». Mange holder dette albumet som det beste. Bon Scotts tekster er i fyr og flamme, omgitt av nye kule rock n roll riff. Noe virkelig stort er i gjæringa for bandet. De fortsetter sin tunge turnering, utgir live-albumet «If you want Blood – you’ ve got it», senere i 1978. Bare for å vise for et trykk de leverer live. 

 

Med låter som «Gone Shootin», «Sin City», «Riff Raff», «Gimme Bullett», «Kicked in the teeth again» og «Down Payment Blues» skriver Bon personlige tekster om sitt liv som fansen kjenner seg igjen i. Den geniale teksten i blow-job teksten «Go Down».

«Ain’t no one I know
Do it good as you
Lickin’ on that lickin’ stick
The way you do
You got the lips to make a strong man weak

You know it’s just the way you go down
Go down, go down, go down, go down
Go down, go down, go down, go down»

Kommersielt var ikke Powerage den største suksessen, men svært mange AC/DC fans vil nevne dette albumet som det beste noensinne. Inkludert undertegnede.

 

I 1979 kommer det store gjennombruddet i hele Europa. «Highway to Hell» utgis. AC/DC reiser på sin hittil største turne med og de er nå definitivt blitt store stjerner. De turnerer ikke lengre sammen med noen andre, de fyller store konsertlokaler i enhver by på egenhånd. Gjester tv-show i landene de besøker og selger ut konserter over hele Europa. Suksessen er ett faktum. I London, der de har spilt jevnlig mellom 76-79, debuterer AC/DC dette året på byens klart største ute-scene: Wembley. AC/DC er internasjonale rock’n roll stjerner.

 

 

«Highway to Hell» var AC/DC’ s beskrivelse av turnelivet. «Hadde du reist med oss på turne ville du visst akkurat hva vi prata om..» har Phil Rudd sagt om albumtittelen.

 

 

Bon har klart det. Han bli rik og passe berømt. Har hvert fall en del fans. Han omgås og fester med kjente musikere som Ozzy Osborne, Stephen Tyler fra Aerosmith, Lemmy fra Motorhead, Gene Simmons fra Kiss med flere. Han elsket livet som rockestjerne og historier fra groupies og eks-er forteller at han kunne ha seg med flere damer i løpet av en god dag. Han beskrives som respektfull i sin tilnærming til damer, men målbevist. Mannen hadde sjarm og etterhvert penger. Mellom konserter og damer kunne han drikke til han besvimte. Malcolm fortalte at da Bon ble vekket etter fyll var gjerne det første han sa: «Ah, hvor var vi..?» så tok han flaska og fortsatte drikke. Bon har en enorm appetitt på livet. Han har fått oppmerksomhet og tjent penger fra han starta i bandet, men nå har han definitivt blitt en rockestjerne.

Drømmen er oppfylt. Men Bons blide, sjarmerende og omgjengelige vesen endres aldri. Han er verdens mest folkelige mann. Smilende og utadvendt. Prater med fansen, stiller opp på bilder og signerer autografer. Inviterer fans med på drikking på hotellrommet etter show. Fester og har seg med groupies på hele turneen.

Bon er ikke for stor til å omgås noen. Han intervjues av aviser og tv kanaler og det lages konsertdokumentarer om bandet. Dokumentaren «Let There Be rock» ble filmet under dobbeltkonserten på konsertscenen «Pavillion» i Paris 8 desember 1979 og skal utgis i løpet av 1980. (Pavillion er idag et slakteri i Paris. Har selv vært der for å sjekke det ut..) Det å få laget sin egen konsertfilm/dokumentar er bekreftelsen på at de er på vei mot stjernene.

 

Etter endt «Highway to Hell» turne som ble avsluttet på konsertstedet «Gaumont» i Southampton 27januar 1980, tar bandet en sjelden ferie. Men bare for et par uker.

De fleste bor i London og her skal de slappe litt av. De inviteres til en spillejobb på BBC programmet «top of the pops» 7 februar, der de fremfører låten «Touch Too Much». Bandet var sure fordi at de ikke fikk spille live, måtte ha playback, men gjennomfører. De måtte vente en stund før de fikk gå på, men Bon viste råd. De begynte drikke Whiskey i BBC studioet mens de venta på å få opptre.

 

9 februar spiller de sammen på tv for siste gang på et spansk tv show.

Bon Scott inviteres av det franske bandet «Trust» til å komme i studio i London med dem. De ønsker å spille inn en cover-versjon av AC/DC låten «ride on» og drømmer om at Bon skal synge sammen med dem. Bon takker ja. Han er i studio med bandet 13. februar og dette ble det siste han gjorde i studio.

 

En eller annen gang i februar 1980 ble Bon invitert av Angus og Malcolm for å komme og høre på den nye musikken de hadde skrevet. De spiller noe fra det kommende albumet uten tittel til Bon. De jammer ilag og ifølge ubekreftede rykter jammer Bon med på slagverk og kommer ifølge ubekreftede kilder opp med teksten «Have a drink on me». Bon har masse tekst han skal sette sammen til det neste albumet.

 

Få dager senere, 18februar 1980. Bon er hjemme i sin leilighet på Ashley Court / Westminster, sentralt i London. Han ringte sin eks-kjæreste og venninne Silver Smith. Ville hun bli med ut på en konsert og ta noen drinker? Ifølge ryktene skulle Bon egentlig møte noen fra bandet UFO, men de dukket aldri opp. Silver Smith hadde ikke tid å bli med Bon. Hun var en populær dame, med flere «kjendisvenner» og levde livet med utstrakt festing i Londons kjendisstrøk. En annen venn av Silver Smith, Alistair Kinnear kontaktet Silver med samme spørsmål, samme kveld. Silver svarte det samme – har ikke tid – men sa at kanskje Bon var interessert da han hadde kontaktet henne tidligere på kvelden. Kinnear og Bon var ikke direkte kamerater, men hadde møttes ved noen få anledninger via Silver Smith. Alistair ringte Bon og ville bli med på konsert. De to gikk ut på konsertstedet «Music Machine» og det ble fest back stage etter konserten.

Bon var blid og beskrives som ikke altfor full av eks-AC/DC trommeslager Colin Burgess som traff Bon denne kvelden. Da Alistair skulle kjøre hjem, tilbød han Bon å sitte på. Bon takket ja. Alistair kjørte hjem til Bon ‘s leilighet, men da han kom dit sov Bon i bilen og våknet ikke. Alistair klarte ikke vekke Bon. Bon var for tung, Alistair klarte ikke bære han inn. Alistair ringte Bon’ s eks Silver Smith for å spørre hva han skulle gjøre. Silver sa at Bon pleide drikke til han sluknet, det beste var å la han sove ut rusen. Alistair kjørte til sin leilighet på Overhill Road, konstaterte at Bon fremdeles ikke var til å vekke, gikk inn og hentet et teppe han pakket rundt Bon og lot han sove i bilen.

 

Alistair våknet ut på dagen 19februar og kom til å huske på at Bon Scott lå i hans bil og sov. Det var vinter og kaldt i London, så Alistair var forundret over at han ikke hadde hørt noe fra Bon, men trodde bilen var tom. Ble sjokkert da han senere på ettermiddagen oppdaget at Bon fremdeles var på samme sted i bilen. Livløs! Bon ble haste-fraktet til Kings College Hospital i London, men der ble han erklært død ved ankomst.

Alistair Kinnear som definitivt var den siste som så Bon Scott i live, ventet helt til 2005 med å fortelle sin historie. Året etterpå ble han meldt savnet etter en seilbåttur og er nå antatt omkommet.

Media slo dødsfallet stort opp. Men det som provoserte de gjenlevende medlemmene var den respektløse omtalen de mente Bon fikk i media. Han ble omtalt som «rockestjerne død», ikke omtalt med navn i overskrifter. Det ble skrevet og gjengitt rykter. AC/DC var bekymret for medias omtale av Bon, og Malcolm Young påtok seg den tunge oppgaven å ringe til Bon’ s mor Isa Scott for å overbringe nyheten. Malcolm har omtalt dette som det tyngste han noensinne har gjort. Bon elsket sin mor svært høyt og hun elsket Bon. Malcolm og Angus vår svært såret på vegne av Isa Scott, pga omtalen Bon fikk i media i etterkant av sitt dødsfall.

Bon dødsårsak er godt omtalt og myteomspunnet. Konspirasjoner har oppstått. Noen, inkludert Ozzy Osborne, hevder Bon faktisk frøs i hjel i bilen. Andre hevder at Bon hadde fått en overdose heroin hos gutta i bandet UFO og i panikk var han plassert i bilen til Alistair. Det hevdes også at plateselskapet ønsket at AC/DC bytta ut Bon pga hans kriminelle fortid og tunge alkoholmisbruk. Dette bidra til vanskeligheter med visa i enkelte land. Plateselskapet lot seg også angivelig irritere over Bons utagerende livsstil, som sto i kontrast til Young brødrenes hemmelighetsfulle liv – Det hevdes av enkelte konspirasjonsteoretikere at plateselskapet kan ha vært med i en konspirasjon som tok livet av Bon.

 

De to som kjente detaljene rundt Bon’ s siste kveld, Alistair Kinnear og Silver Smith gikk i dekning for pressen. Dette gikk tungt inn på dem begge. Faktisk gikk Alistair så mye i dekning at det i mange år ble betvilt om han i det hele tatt eksisterte – dette gav grobunn for ytterligere konspirasjoner. Det vi tror er mest sannsynlig dødsårsak er at Bon hadde sittet i forsete i Alistairs Renault5 med hodet bøyd bakover og i løpet av natta hadde han trolig kasta opp. Det kom aldri ut og han ble kvelt i sitt eget oppkast. Dødsattesten sier alkohol forgiftning.

 

Silver Smith, Bon’ s kvinnelige venninne i London hadde ett av – på kjæreste forhold til Bon i flere år. De var gamle kjente fra Adelaide i Australia og møttes igjen i London, etter at AC/DC dro til Englad for å slå gjennom. Bon Scott’ s tekster beskriver flere ganger damer som det ikke er mulig å stole på og som får han ned på jorda gang på gang. Silver Smith er trolig opphavet til noen av disse tekstene.

 

Flere av Bons andre venner mislikte og misliker sterkt Silver Smith den dag i dag. Jeg har selv prata med 2 av Bon’ s venninner som beskriver et evigvarende raseri overfor Silver Smith av ulike grunner. Bons ex-kone Irene Thornton har også beskrevet Silver i lite flatterende ordelag. Bon var betatt av denne kvinnen som ikke lot seg temme. Hun omga seg med kjente menn, lå med de fleste av dem og hadde hyppig omgang med dop, inkludert heroin. Silver Smith var en kvinne alle viste betydde trøbbel, men Bon kunne ikke motstå denne kvinnen. De var venner/uvenner/elskere/ex-kjærester.. Det som er sikkert er at om noen kjente Bon’ s hemmeligheter, så var det henne.

 

Teksten til «Touch too much» fra Highway to Hell. Kan minne litt om Bon’ s Silver Smith-affære. Men det er aldri bekreftet.

«She had the face of an angel smilin’ with sin

 The body of Venus with arms

 Dealin’ with danger strokin’ my skin

 Like a thunder and lightnin’ storm

 It wasn’t the first, it wasn’t the last

 It wasn’t that she didn’t care

 She wanted it hard, wanted it fast

 She liked it done medium rare

 

Seems like a touch, a touch too much

 Seems like a touch, a touch too much

 

Too much for my body

 Too much for my brain

 This damn woman’s gonna drive me insane

 She had a touch

A touch too much»

 

 

Silver Smith hevdet i et svært sjeldent intervju på australsk radio for få år siden at Bon døde av organsvikt. Hun hevder at Bon hadde gått til behandling for leversvikt og at dette tok livet av han. Dette hadde Bon angivelig holdt skjult for bandkameratene og familien, for ikke å uroe dem. Silver hevder Bon hadde fått beskjed av legen at hans innvendige organer var som hos en person i 60årene.

 

Tidligere AC/DC bassist Mark Evans (75-77) er den eneste som har skrevet bok fra innsiden av AC/DC. Han hevder i denne boka at Bon tok en overdose heroin i 1975. Bon skrev låten «Overdose» i 1978, som også angivelig handler om Silver Smith, det samme som «kicked in the teeth again..» AC/DC’ s manager fra den tiden har bekreftet påstandene fra Evans om at Bon hadde tilfeller av heroinbruk. Også i boka til Bon Scotts eks-ektefelle Irene Thornton om sitt liv med Bon Scott kommer det frem at Bon ikke var fremmed for bruk av narkotika tidlig på 70tallet.

Bon Scott fikk oppleve å være en rockestjerne. Men han fikk aldri oppleve det AC/DC opplever i dag. Å bli hyllet som en av de største gjennom alle tider. Han hadde nok aldri drømt om det som i dag er realiteten: At han skulle få statuer av seg selv i både sin skotske og australske hjemby. At det er årlige festivaler til hans minne med utallige cover band som bare spiller hans låter. Både i Skottland og Australia. At hans gravsted skulle bli en turistmagnet. Gravstedet til Bon Scott i Fremantle er faktisk blant de største turist attraksjonene i vestlige Australia.

Albumene AC/DC spilte inn mellom 1975 – 1979 er legendariske. De inspirerer selv i 2015 band og artister verden over. De er ryggraden i AC/DC suksessen.

 

Umiddelbart etter Bon Scotts død var de gjenlevende AC/DC medlemmene sønderknuste. De dro til Australia og fikk begravd 33år gamle Bon Scott. Planen var å gi opp, legge ned bandet. Men Bon Scotts far Chick Scott, tok Malcolm Young til side etter begravelsen og ba AC/DC fortsette, finne en ny vokalist. Dette ville Bon ønsket.

 

Dette ble avgjørende for Angus og Malcolm. De satte i gang med å finne en erstatter. Flere var på audition. De sendte bud etter Brian Johnson fra Geordie, som Bon Scott hadde vært borti på turne med Fraternity før han ble med i AC/DC. Scott hadde nevnt at han likte Geordie og vokalisten. Young brødrene ville høre han selv. Brian Johnson var en blakk musiker fra Newcastle og han ble satt ut da han fikk forespørselen om å prøvesynge for AC/DC. Hans første tanke var og la være med å dra på audition, fordi han var blakk og ikke hadde penger til turen. Men han fikk inn noen kroner på en spillejobb og dro for å prøvesynge. Angus og Malcolm satt og venta på Brian, da de ble fortalt at han var kommet men var i etasjen under der han spilte biljard med noen roadis. De ba Brian komme opp, og kjemien stemte umiddelbart. Han var vettskremt for å skulle erstatte Bon Scott men var ivrig etter å imponere Angus og Malcolm Young.

 

Brian ble ansatt 1.april og AC/DC gikk i studio to uker senere på Bahamas. Brian fikk noen stikkord og låtnavn, og i studio fullførte han angivelig tekstene som Young brødrene hadde laget skisser til. Brian Johnson kom til dekket bord.

 

Albumet «Back in Black» ble spilt inn få måneder etter Bons død. De var opptatte av å hylle avdøde Bon Scott. Back in Black er i dag verdens nest mest solgte album gjennom alle tider – Uansett sjanger. Kun slått av Michael Jacksons «Thriller».

 Albumet banket alle utgivelser fra Beatles, Stones, Madonna og Elvis. Det ble en sensasjon. Det førte til at hundretusener av mennesker også oppdaget de tidligere AC/DC utgivelsene med Bon Scott.

 

Suksessen tok helt av. AC/DC var ikke lengre bare rock n roll stjerner. De var nå superstjerner, de var nr1 verden over. AC/DC flyttet seg fra store konserthaller og festivaler, til å spille alene på de største utearenaene i verden. Det fantes ikke arenaer store nok noen steder. Måneder etter Bon Scotts død kom det totale gjennombruddet som gjorde AC/DC til de legendene de er i dag, regnet som ett av de største bandene uansett sjanger gjennom alle tider.

 

Bon Scott skrev i 1975 teksten til «Rock n Roll Singer», en av mange klassikere.

«Well you can stick your nine to five livin’

 And your collar and your tie

 You can stick your moral standards‘

Cause it’s all a dirty lie

 You can stick your golden handshake

 And you can stick your silly rules

 And all the other shit

 That you teach to kids in school (‘Cause I ain’t no fool)

 

Gonna be a rock ‘n’ roll singerI’m gonna be a rock ‘n’ roll star»

 

Bon Scott ble det. Til slutt. Skapte seg et navn som vil leve i historien så lenge menneskeheten eksisterer og hører på musikk. Dessverre ble han ikke regnet som en av tidenes største før han faktisk var død.

 

«Back in Black», første utgivelse med Brian Johnson, ble tidenes salgssuksess. Hit’ er som tittelsporet, «You shook me all night long», «Hells Bells», «Shoot To Thrill» og «Rock n roll aint noise pollution». Dette var et unikt album som traff langt flere enn de klassiske tungrock elskerne. Men AC/DC har ikke vært veldig åpne om denne innspillingen. Det har i alle år eksistert rykter om at Bon Scott skrev tekstene til albumet. Men Brian Johnson er kreditert dem. Kunne BJ skrive 10 tekster som skulle overgå alt han har prestert i ettertid, bare på noen korte studio uker, der mange i tillegg minner mistenkelig om ting Bon Scotts kunne skrevet?

 «..forget about the check, we let hell pay. Have a drink on me..» og «she made a meal out of me, and come back for more». Dette er klassiske one-linere Bon kunne kommet opp med, fra albumet Back in Black. Vi vet at flere låttitler var bestemt da Bon døde og det ble overlevert tekstmaterialet til BJ i studio. Hvem skrev dette? Det var alltid Bon som skrev tekster.

Det hevdes også av flere at da Bon døde tok plateselskapet seg inn i Bon’ s leilighet i London og der plukket de med seg Bon’ s notater. Bon skrev kontinuerlig og samlet setninger han kunne sette sammen til kule låter i studio. Mange har hevdet at tekstlinjer fra Bon’ s notater ble benyttet til å sette sammen tekster helt frem til «Flick of the Switch» utgivelsen i 1983. Da var hans notater angivelig brukt opp. Angus og Malcolm er ikke veldig pratsomme om dette. Men når sant skal sies har tekstene gradvis blitt mer og mer platte etter dette.

 

Av de 3 som vet sannheten er 1 død, 1 dement og Angus forteller aldri noe om bandets indre liv. Jeg tror Bon Scott skrev mange skisser av tidlige tekster til Back in Black albumet før han døde og at Angus og Malcom leverte disse videre til Brian. Bon’ s skisser dannet nok grunnlaget for tekster i lang tid etter hans død.

 

Brian Johnson var livredd for å skulle synge Bon Scott låter live, og hele bandet fryktet mottagelsen han ville få ute på turne. Brian Johnson ble ikke direkte hyllet av massene, men fikk en stilltiende aksept. Godt hjulpet av det massive «Back in Black» albumet. AC/DC hadde motiv for å la sin nye vokalist få æren for låtene. Han trengte det for å bli akseptert som erstatter, slik at bandet kunne leve videre.

 

Skrev virkelig BJ som ikke egentlig kan skrive tekster ifølge seg selv, tekstene til verdens nest mest solgte album gjennom alle tider på 6 uker i studio, eller flikket han litt sammen med Young brødrene på Bon Scotts tekstskisser? Vel, for meg er det liten tvil om hvor tekstene kommer fra. Legenden Ronald Belford Scotts testamente får (angivelig) 1/3 del av all royalties fra dette albumet. Så Angus og Malcolm har hvert fall anstendighet nok til å ikke snyte hans etterkommere for penger, selv om de valgte å ikke kreditere han for tekstene på albumet.

 

Brian Johnson ønsker ikke å sammenlignes med Bon Scott, men fansen gjør det. En sammenligning Brian Johnsen taper i 999 av 1000 tilfeller. Brian Johnson ble fra 1980 den nye frontfiguren sammen med Young-brødrene – men han blir aldri noen Bon Scott.

 

1981. Etterspørselen etter AC/DC er stor. «Dirty Deeds» albumet utgis på nytt i USA. Albumet «For those about to rock – We salute you» utgitt mot slutten av i 1981. Nok en tittel som hyller Bon Scott. Albumet gjorde som forgjengeren. Millioner av album solgt. Folk ventet utenfor platebutikker og kjøpte albumet før de hadde hørt det. Turneene kunne ikke bli større. Pengene kunne ikke renne inn noe raskere. Men det ble likevel ansett som en liten skuffelse. Forventningene etter de to siste utgivelsene hadde lagt lista utrolig høyt, AC/DC måtte rive.

 

 

Tung turnevirksomhet over lang tid og i 1983 kom neste album: «Flick Of The Switch». Personlig er dette mitt favorittalbum med Brian Johnson, men massene var ikke begeistret nå heller. Fansen merket gradvis økning i forskjellen med og uten Bon. De snertne tekstene ble færre og færre. Låter om sex med feite damer og forfyllede musikere på jakt etter rikdom og berømmelse ble gradvis fremover byttet ut med tekster om det Brian Johnson kunne: Raske biler, kanoner og smell, og rock n roll.

AC/DC var ikke lengre selvironiske, spydige og provoserende med utfordrende tekster om livets harde realiteter. Men de kjørte på.

 

Trommeslager Phil Rudd hadde rota seg bort i personlige problemer og narkotikamisbruk. I tillegg slet han med å gå overens med Angus Young på ett personlig plan. Bandets manager tok Phil på fersken med narkotikamisbruk, men Phil fikk overtalt han til å ikke fortelle noe til Malcolm og Angus. Men Young brødrene merket at Phil slet.Da Phil kom for sent til en konsert fikk Malcolm Young nok og sparket Phil Rudd. Rudd var utbrent, slet med rusproblemer og dro til New Zealand der han slo seg til ro på en farm.

Rudds inntekter var i hovedsak fra turnevirksomhet, da han ikke krediteres som låtskriver. Likevel var han blitt styrtrik på AC/DC suksessen. Han kjøpte seg en lang rekke biler, helikoptre og båter. Dyrket sine interesser i fart og motorer. Slo seg til ro og skulle bare nyte livet. Den originale AC/DC trommisen var ute av bandet.

 

AC/DC trengte ny trommeslager. Det ble holdt over 700 auditions, før Simon Wright ble ansatt. Wright skulle senere bli Dio ’s trommeslager.

 

I 1984 ble albumet «74 Jailbreak» utgitt i Europa / USA. Albumet bestod av låter tidligere kun utgitt i Australia.

 

I 1985 kom albumet «Fly on the wall». Det tredje strake albumet som ikke ble tatt godt imot. Kritikerne påstod AC/DC definitivt var over toppen og bare fløt på gamle suksesser. Men pga. tidligere utgivelser solgte bandet ut alt på turneer. Fansen elsket de gamle albumene og publikum sviktet aldri konserter, selv om platesalget gikk litt i stå.

 

I 1985 ble ACDC koblet opp mot en seriemorder i USA. Richard Ramirez utførte et grotesk drap og på åstedet ble hans AC/DC cap funnet. Ramirez ble tatt og dømt for 13drap, voldtekter og overfall. Media i USA linket han stadig opp mot AC/DC og lette etter muligheter for å skylde drapene på bandet. Bandet selv var rasende men samtidig totalt uforstående til koblingene som stadig ble dratt til denne seriemorderen. De kasta ikke bensin på bålet med å svare på beskyldninger. Først mange år senere uttalte Malcolm og Angus Young at koblingene var surrealistiske og at de aldri forstod hvorfor de ble så hetset av media pga denne drapsmannens musikalske preferanser. De avviste alle påstander fra amerikansk media om at de var djeveldyrkere som kunne motivert en drapsmann. AC/DC har aldri vært annet enn enkle rockere.

 

I 1986 kom albumet “Who made Who”. Soundtrack til Stephen King filmen Maximum Overdrive. Noen få nye låter, men mest gammelt. Inkludert klassikeren, “Ride On”. Nok et mesterverk av en Bon Scott tekst.

It’s another lonely evenin’

 In another lonely town

 But I ain’t too young to worry

 And I ain’t too old to cry

 When a woman gets me down

 Got another empty bottle

 And another empty bed

 Ain’t too young to admit it

 And I’m not too old to lie

 I’m just another empty head

 That’s why I’m lonely

 I’m so lonely

 But I know what I’m gonna do

 I’m gonna ride on

 Ride on»

 

Det gikk nå tregere mellom hver ny studioutgivelse. Ikke før i 1988 kom ny musikk. «Blow up your video». Endelig en kommersiell suksess igjen. Låter som “Heatseaker” og “Thats the way I wanna rock n roll” slo an. Musikkvideoer var blitt det store og MTV av alle bidrar til å gjøre AC/DC dagsaktuell igjen, med ny musikk.Malcolm Young slet i denne perioden med alkohol problemer, sjekker inn på rehab underveis i turneen. Stevie Young, nevø av Angus og Malcolm stepper inn som vikar på noen konserter. Stevie Young er sønn av Angus og Malcolms avdøde eldre bror Stephen Young.

I 1989 byttes Simon Wright ut med Chris Slade på trommer. Bakgrunnen er noe uklar.

1990. Supersuksessen «The Razors Edge» med klassikerne “Thunderstruck” og “Moneytalks” utgis. Albumet blir bestselger. Bandet opprettholder status som dagsaktuell, ikke bare ett band som flyter på gammel storhet. «Thunderstruck» blir en rocke-klassiker.

 

Bandet er på turne i over ett år sammenhengende. Da de er innom New Zealand i 1991 tilbyr de eks-trommeslager Phil Rudd å komme innom på en jamsession. Phil har ikke hatt kontakt med bandet siden sin bitre exit, men blir overrasket og glad. Takker ja og møter sine gamle kompiser for en jam session.

 

I januar 1991, på en konsert i Salt Lake City rammer en voldsom tragedie bandets fans. En konsert tar av, folkemengden kan ikke stanses og fans blir klemt foran scenen. AC/DC ønsker å stanse konserten, men får beskjed fra sikkerhetsfolka om å fortsette for ikke å gjøre situasjonen verre. De ser mennesker fraktes bort skadd, men først etter konserten får de beskjed om at 3 unge mennesker var omkommet. To gutter på 14 år og en jente på 19år dør. Dette var et voldsomt slag for AC/DC og gikk tungt inn på bandet. De opprøres også over medias reaksjoner i etterkant. Media skriver at AC/DC fortsatte som ingenting og en avis trykker et bilde av en smilende Brian Johnson ved et bilde av mennesker som fraktes bort på bårer.AC/DC er rasende på media. Malcolm Young gikk fullstendig i kjelleren etter dette og fikk store problemer med samvittigheten, til tross for at bandet åpenbart ikke var skyld i hendelsen. Malcolm Young snakket aldri i ettertid om denne hendelsen og det skulle prege han tungt for alltid. Etter turne slutt i 1991 skulle det ta hele 5 år før AC/DC la ut på sin neste turne.

 

I 1992 utgis live albumet «AC/DC – Live» fra suksessturneen i 1991. En maktdemonstrasjon av et live album. Utgis både som dobbelt og enkelt album.

 I 1992 utgir ACDC singelen «Big Gun», som film musikk til Arnold Schwarzenegger filmen «Last action hero». I videoen er Arnold utkledd som Angus.

 

I 1993 blir Phil Rudd forespurt om han vil komme tilbake til bandet. 9 år etter at han fikk sparken av Malcom Young er Phil Rudd tilbake på slagverket i AC/DC. Fansen er henrykt. Også Cliff Williams og Angus Young uttaler seg positivt til Rudds retur. Angus sa: «Man trenger ikke anstrenge seg når man spiller med Phil. Vi forstår hverandre musikalsk. Chris Slade og Simon Wright er dyktige, men de må forsøke å kopiere Rudds stil. Rudd trenger bare være seg selv. Fantastisk at han er tilbake».

 

AC/DC utgir albumet «Ballbreaker» med suksess singelen «Hard as a rock» i 1995.

Følges opp med ny tung og svært suksessfull turnering i 1996.

 

1997 og samleboksen «Bonfire» utgis for å hylle Bon Scott. 5 ulike cd-er og 1 dvd, inkludert ett skrinlagt live-album fra 1977. «Live from the atlantic studios».

 

Etter noen års stillstand kommer albumet «Stiff Upper Lip» i 2000. Selger (som forventet) glimrende, men fansen er ikke imponert. Turneen er fullbooket fra første sekund. Finnes ikke store nok konsertarenaer for AC/DC.

Men gutta blir aldri vant med egen storhet. Som de sier; Når vi kjører til våre konserter slår det oss alltid at vi blir sittende fast i trafikk kork. «Were stuck in our own traffic» som Brian Johnson beskriver det.

 

Ikke før i 2008 er de tilbake med albumet «Black Ice». Dette albumet hadde åpenbart mange musikk-kjøpere venta på. Første uken etter utgivelsen var albumet nr1 i 29 land. Det endte opp som verdens mest solgte album dette året. «Rock n roll train» fra albumet blir en stor hit. I kulissene er det få som kjenner til at Malcolm Young sliter med sykdom. Han er i ferd med å bli dement. Han må anstrenge seg for å huske egne låter og det er en påkjenning med all reisinga og turneringa. Albumet følges opp med 2års sammenhengende turne.I 2009 kommer «Backtracks». En samleboks med diverse rariteter og en dvd med en lang rekke gamle AC/DC videoer.

 

I 2010 utgir AC/DC filmmusikken til filmen «Iron Man2» og et samlealbum med samme navn kommer.

 

I 2012 kommer nok en Live utgivelse. «Live at River Plate».

 

Det kommer ut at det jobbes med en spillefilm om avdøde Bon Scotts liv. AC/DC og Scotts etterkommere blir ikke fornøyde, nekter å medvirke med opplysninger og setter en lang rekke advokater på filmselskapet for å få filmen stanset. Filmselskapet er tydelig på at filmen skal hylle Scotts liv, men AC/DC gir ikke etter og varsler rettslige oppgjør. Filmen er ikke stanset i skrivende stund og forventes i løpet av 2016.

 

Min personlige forståelse av AC/DCs motvilje ligger trolig i at de ikke ønsker publisitet rundt rykter som har svirret rundt Bon Scott siden hans død i 1980. F.eks. skal han ha fått 2 barn samtidig, med 2 ulike damer i Australia før sin bortgang. Angivelig besøkte han begge mødrene på ulike sykehus i samme tisrom, uten å fortelle dem om hverandre. Han skal ha minst ytterligere ett barn, en sønn som han faktisk ikke kjente til. Denne mannen hevder han er Bons sønn, men Bons brødre nekter avgi DNA for å få dette bekreftet / avkreftet. Heroinmisbruk er trolig noe annet man frykter det skal spekuleres i. Kanskje de frykter for undergraving av Brian Johnsons autoritet, med å forske på opphavet til suksessalbumet Back in Black. AC/DC frykter trolig hva som vil komme frem i en spillefilm om Bon’ s liv.

 

I 2014 før ACDC går i studio for å spille inn sitt siste album, «Rock or Bust», blir det kjent at grunnlegger Malcolm Young er dement og ikke lengre i stand til å være med i bandet. Som Angus forteller, Malcolm husker ikke lengre låtene. Har dager der han ikke vet hvem han er. Det er game over for grunnleggeren og låtskriveren den medieskye og genierklærte Malcolm Young. Nevø Stevie Young som vikarierte i 1988 blir fast medlem.

 

Etter å ha spilt inn «Rock or Bust» kommer trommeslager Phil Rudd i problemer med loven i New Zealand. Rudd har slitt med narkotika misbruk igjen og har drapstruet en person han mener er ansvarlig for at et soloprosjekt ble mislykket. Politiet finner små mengder narkotika under en husransakelse. Rudd, som normalt er mediesky, har en rekke bisarre opptredener i mediene i forbindelse med rettshøringer. Trolig påvirket av dop.

Angus Young er nådeløs og Rudd får ikke bli med på Rock or Bust turneen som sparkes i gang i 2015. Chris Slade hentes tilbake. Han er overlykkelig over å igjen få reise på turne med AC/DC, som han beskriver som sitt all-time favorittband. Slade har tidligere turnert med Mannfred Mann, Uriah Heep, Olivia Newton John, Tom Jones og Dave Gilmour. En rutinert trommeslager.

 

Phil Rudd erklærer seg skyldig i drapstrusler i retten i New Zealand, og håper saken avgjøres raskt. Han uttaler i et sjeldent intervju at han er skuffet over at Angus ikke tok han med på turne og at han håper han får sin jobb tilbake når turneen er avsluttet. Rudd bekrefter også at han ikke klarer å komme i kontakt med bandet for å få prata selv med Angus. Hvorvidt Rudd noensinne får komme tilbake eller om Slade er inne for godt er uvisst. Senest sommeren 2015 uttaler AC/DCs turnemanager at selv om Rudd ikke skal spille når AC/DC gjester Rudds hjemland New Zealand i desember, så er det ikke avklart hva som skjer etter denne turneen.

 

«Rock or bust» utgivelsen i 2015 var allerede innen en uke i salg nr1 på salgslistene i 15 ulike land og på topp 5 i ytterligere 12 land. Nok en gigantisk kommersiell suksess som vil bli ett av 2015s mest solgte album, uansett sjanger. Mange påstår at AC/DC har utgitt samme album gang på gang, bare endret coveret. Dette ler de av selv, men som Angus sa: «Hvis du har en kakeoppskrift som smaker bra, hvorfor skal du endre den?»

I juni 2015 kommer nyheten om at AC/DC gjør hele sin katalog tilgjengelig online for streaming tjenester som spotify og wimp.

 

Bandet er i dag større enn noensinne og det forventes at 2015 verdensturneen blir den mest innbringende turneen i verden dette året. AC/DC billetter selges ut på minutter etter at billettsalg er åpnet. Uansett land eller verdensdel. Oppskriften er hele tiden den samme – Rett frem rock. Fengende riff oppå en stabil rytmeseksjon, en hes vokalist og Angus hoppende rundt i skoleuniform.

 

Ett av høydepunktene på Valle Hovin i juli kommer dersom Brian Johnson fremfører Bon Scott klassikeren: «The Jack»

 

She gave me her mind and she gave me her body

 But it seems to me That she gave it to anybody

 But I made her cry, and I made her scream

 And I curdled her cream

But how was I to know that she had been there before

 She told me she was a virgin

 She was number nine ninety-nine on the clinical list

 And I fell in love with the dirty little bitch

 She’s got the jack, she’s got the jack…”

 

Takk GUD for at Young brødrene og Bon Scott fant hverandre. Perfect match.

 

 

Det som kommer frem i min oppsummering av bandets historie er kunnkaper hentet fra mine snart 30år som AC/DC fanatiker der alt av artikler og intervjuer er lest. Før Internetts tid bestilte jeg VHS kassetter fra annonser, med AC/DC videoer og intervjuer. Jeg har vært i kontakt med flere fra Bons omgangskrets i Australia og London via en Bon Scott FB gruppe og fått bekreftet / avkreftet historier. Jeg har googlet frem avisartikler og radiointervjuer med personer rundt Bon Scott og Young brødrene. Lest utdrag av bøker fra personer tilknyttet bandet. Funnet frem oversikter over turnelister mm.